3. For the first time (from Take Care, 2016)

Do you remember your first days in Oslo? When everything was strange and new to you? They are a magical few days. Even going to the shop or taking the bus is an adventure. The buildings, the streets, the people, the air and the light has its own character and you observe it with curiosity and fascination. The brain is in overdrive, you see something entirely new and you know this is something you are going to remember. You nervously jump on the bus, butterflies in your stomach, you still do not know if this is the right one, even if your phone tells you it is: this is your first time. The bus cradles you around corners and roundabouts, accelerates up straight roads, shops, people, trees and parks flash by and are seen for the first time by your eyes. 

You start your new job, here too everything is new, and you struggle a bit in the beginning, even the simplest tasks require the highest concentration, but after a few months you get the hang of it. The streets you saw for the first time not long ago have become familiar, you walk the same paths every time, to the shop, to town, to friends, to work, to school. It is not new anymore, it has become the place where you live. Everywhere you go, all the things you do, the food you eat, the people you meet, you have been in contact with them before and they become part of your routines which in sum make up your life. The routines are safe and good. You know how to handle them.

Months pass and you barely notice. You are on autopilot. You get drunk in the weekends in an attempt to break things up, but even your nights out have become routine and rarely offer anything new. The excitement is gone. The sweet nervousness you felt when you got on the bus that first time is so far away now that you barely remember it. Nothing surprises you anymore. Your train is on a straight and isolated track, and you can see all the way to the last stop. It cannot go on like this, you think. Or is this just life? You feel deflated, but continue like before. The wheel must keep on turning. 

One day something happens. You have finally had it with the boredom. You seek out something entirely new, you are vulnerable and alone. There are no familiar faces here. What are you feeling in your stomach now? Someone comes up to you and asks if you want a cigarette. You don’t smoke, you say, but you join them anyway because you have been waiting for this. Next to you is a person you have never seen before. You greet and discover that you are both here by yourself. From this moment it becomes apparent that this is no ordinary meeting. 

She lights her second smoke. You continue talking, you and this fantastic person, you keep on talking about things you have never talked about before. It is the middle of the night in the city you thought you knew so well, which you thought had stopped surprising you. The hours pass, night slowly turns into to morning, you say goodbye and jump on the bus home. It accelerates up the familiar streets, which seem to glitter and glow in the rays of the early morning sun, but it is not just the light; the city has suddenly changed for you, and you are filled with an intense feeling of happiness.

Nesten 

Det var en gang en helg i min ungdom at jeg var på fylla i en by jeg aldri før eller siden har vært på fylla i, en by jeg har lite til overs for, både menneskene og stedet har for meg siden barndommen vært tynget ned av en uhyggelig stemning. Om dagen er byen grå, kald og forblåst, de slitte husene klorer seg såvidt fast til de kuperte øyene og ser ut som de kan rase ut i sjøen når som helst, og når jeg prøver å forestille meg hva slags liv som leves inne i disse husene bak de skitne gardinene, suser et tusentalls fortapte skjebner og håpløse tilværelser gjennom fantasien min. Denne byen er den eneste byen jeg har vært hvor det lever måker større enn ørner, med vingespenn på flerfoldige meter og nebb store som kokkekniver, og de svever over hodet ditt dag og natt og glor på deg med de ondskapsfulle gule øynene sine, klar til å kveste deg når som helst. Om kvelden er det mørkere enn noe annet sted, og det regner hele tiden, og det ser man fordi vannet renner ustanselig ned vinduene hvor du oppholder deg enten det er i en bil eller i et hus, og man ser hvordan regnet pisker ned på asfalten under de få gatelyktene og renner ned bakkene langs fortauskantene.

Det var på en sånn kveld at jeg befant meg på et utested med folk jeg ikke har kalt venner før eller siden, bekjente kanskje, jeg kan ikke påkalle ansiktene deres i dag, men de var hverken vennlige eller fiendtlige, de var fullstendig likegyldige. Jeg hadde drukket meg full for at kvelden ikke skulle ha vært helt bortkastet, og for å dempe den uhyggelige stemningen jeg bestandig følte da jeg oppholdte meg der. Det var natt og det regnet som vanlig. Jeg sto utenfor en pub med en gruppe folk som jeg i mørket ikke klarte å kjenne igjen, alt jeg så var sorte figurer, alt jeg hørte var en konstant kakofoni av kakling på den grusomme dialekten. Plutselig brøt det ut en slåsskamp mellom to gutter. De slo hverandre med klossete bevegelser og ropte skjellsord til hverandre, og så fikk den ene tak i beinet til den andre og dro det opp slik at han falt i asfalten. Den ene gutten som nå befant seg liggende på ryggen ble sparket i ribbeina et par-tre ganger av den andre gutten, før et par andre gutter benyttet anledningen til å begynne å sparke han fra den andre siden. Han lå der på den våte asfalten og gråt og hylte og ba dem om å stoppe, men de bare lo. Jeg sto et stykke unna og så tårene renne fra det patetiske ansiktet til gutten, eller var det regnet som rant, det var ikke så godt å si siden jeg sto så langt unna, og jeg tenkte at dette sikkert skjer utenfor dette utestedet hver helg. For en fæl by. 

Jeg måtte komme meg hjem, dette var ikke noe sted å oppholde seg lenger. To gutter kom bort til meg og spurte om jeg vil sitte på i bilen deres. De skulle ikke ha penger en gang. De bodde ikke så langt unna huset mitt, og det var ikke noe problem, sa de. Jeg gransket ansiktene deres. Min far hadde det siste året fortalt meg flere ganger at jeg aldri noensinne måtte ta pirattaxi. Aldri i verden, ikke under noen omstendigheter, uansett om du har penger eller ikke, sitter du på med noen andre enn en ordentlig taxi. Det er bare sånn det er. Hvis jeg finner ut at du har tatt pirattaxi, sa han, skal jeg personlig banke deg opp, jeg skal jule deg så jævlig opp, min sønn, at du ikke vil kunne gå på ei uke. Jeg visste at min far mente alvor og hadde ingen intensjoner om å miste evnen til å gå, så jeg fortalte de to guttene at jeg heller skulle ta en ordentlig taxi hjem. De glodde tilbake på meg med sløve, likegyldige blikk. Når jeg nå prøver å huske denne utvekslingen ser jeg bare for meg to par fjerne øyne i mørket og regnet og scenen som nettopp hadde utspilt seg med slåsskampen og kakofonien av dialekt i rundt oss som en malstrøm av grått og mørkeblått, og så de to par øynene som ser bort fra meg for siste gang og snur seg vekk og gradvis forsvinner inn i natten. Jeg satte meg inn i en taxi av den lovlige varianten med et par folk jeg ikke visste hvem var og var hjemme en time senere og sovnet momentant. 

Neste morgen satt jeg ved kjøkkenbordet og spiste frokost, kokte egg med majones og salt og pepper og en kopp kaffe. Moren min satt på andre siden i morgenkåpen sin og leste lokalavisen. Kjøkkenet var lyst og varmt selv om det var høst og gårsdagen virket så utrolig fjern, som om det bare hadde vært en drøm, at jeg aldri virkelig hadde vært ute i den grå byen på den pubben og sett den slåsskampen og tatt taxi hjem i går. 

Plutselig rynker det seg til i pannen til min mor og hun rister på avisen i en rask bevegelse. 

“To gutter kjørte seg ihjel i går,” sa hun.

“Rett etter tunellen på vei hjem fra byen. De kjørte visst i 140 inn i en sving og fløy gjennom autovernet og ned i noen steiner og døde momentant,” sa hun og så bort på meg over brillene sine.

“Tragisk,” mumlet jeg, med munnen full av egg. 

“Ja, det er fælt,” sa faren min fra stua, “men de kjørte vel i fylla de guttene der, og det var enda godt de ikke tok med seg noen andre. Tenk hvis du hadde sittet i baksetet der.” 

Jeg skylte eggene ned med resten av kaffen. Det var en normal søndagsmorgen i huset vårt, det var en normal høstdag, det blåste ute som vanlig, men for første gang i livet mitt hadde jeg vært en hårsbredd unna døden. Jeg husket øynene deres i mørket. Jeg tenkte at jeg var en av de siste som så de guttene i live.

Arbeid

Arbeid er en aktivitet for voksne. Arbeid er den samme handlingen utført et uendelig antall ganger. Arbeid er å være et tannhjul i en maskin. Arbeid er rutine. Arbeid utføres for å tjene penger. 

Man tjener penger for å holde liv i seg selv, kanskje også andre, for å få tak over hodet, for å få råd til å dra på ferie. For å kjøpe seg noe nytt, for å alltid kunne kjøpe seg noe nytt. 

Et voksent menneske som arbeider havner i en slags transe. Ettersom handlingene er blitt utført så mange ganger før, behøver ikke hodet å være til stede. Kroppen jobber automatisk. Dermed flyr tiden avgårde, dermed flyr livet avgårde, dermed sitter man der og lurer på hvor tiden ble av. 

Da jeg var gutt ble jeg nødt til å arbeide. Vinterferie, sommerferie, høstferie, det spilte ingen rolle, det var alltid arbeid som måtte utføres. Tanken var vel at jeg skulle lære meg verdien av å gjøre en ærlig jobb. Men et barn egner seg ikke til å arbeide. For et barn er repetisjonen (kjernen i arbeidet) en uutholdelig ting, kvelende, drepende. 

En times arbeid for et barn er en hel uke for en voksen. Hver gang jeg så på klokka var det bare gått ti minutter. Jeg sto der og ønsket til Gud at det fantes en måte jeg kunne få tiden til å gå fortere på. Men det gjorde det ikke. Jeg ante ikke hva jeg gjorde der, jeg hadde ikke behov for penger, ting å kjøpe, jeg ville bare være ute, på sjøen, i skogen, på fotballbanen, med de andre barna, jeg ville spille tv-spill, jeg ville leke, jeg ville lese, jeg ville tegne, jeg ville gjøre ALT ANNET ENN ARBEIDET. Og slik lærte jeg verdien av å ikke arbeide.